Aktivitetsforskriften lister opp detaljerte miljøkrav som operatørene må oppfylle for å få lov til å produsere olje og gass på sokkelen.
Utslipp til luft
Petroleumssektoren til havs slipper ut eksos fra turbiner, naturgass fra fakler og avgasser fra dieselmotorer. Disse avgassene inneholder blant annet karbondioksid (CO2) og nitrogenoksid (NOx).
I 2010 stod Olje- og gassnæringen for omlag 29 prosent av CO2-utslippene i Norge. De andre store utslippskildene er veitrafikk og annen industri.
Som et av få land i verden har Norge et totalforbud mot fakling, det vil si brenning av overskuddsgass på plattformer, unntatt i de tilfellene hvor det er nødvendig av hensyn til sikkerheten. Dessuten innførte Norge en avgift på utslipp av CO2 i 1991. Som følge av disse tiltakene blir det sluppet ut langt mindre CO2 fra petroleumsvirksomheten i Norge enn i andre land.
Det produseres stadig mer gass enn olje på norsk sokkel, samtidig som feltene blir eldre og krever mer energi til å utvinne ressursene. Utslippene er derfor ventet å stige noe i de nærmeste årene, for så å flate ut.
Utslipp av CO2 fra petroleumsvirksomheten i Norge. (Kilde: Oljedirektoratet)
”Null utslipp” til sjø
Oljeinstallasjonene til havs slipper ut produsert vann og kjemikalier og borekaks, som er knust steinmasse som følger med boreslammet opp til overflaten.
Produsert vann er vann som kommer opp fra reservoarene sammen med oljen. Det inneholder små mengder olje, selv etter at det har blitt separert og renset. Vannet inneholder også naturlige kjemiske stoffer som kan være skadelige for miljøet, og kjemikalier som har blitt tilsatt under bore- og produksjonsprosessen.
Som hovedregel skal det ikke slippes ut miljøfarlige stoffer i sjøen, verken tilsatte kjemikalier eller kjemiske stoffer som finnes i naturen. Dette ”nullutslippsmålet” ble slått fast i Stortingsmelding nr. 58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.
Selskapene er pålagt å overvåke miljøtilstanden rundt installasjonene hvert tredje år, og rapporterer hvert år sine utslipp til Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif). Hvis feltene ikke oppfyller utslippskravene, kan de bli pålagt å oppgradere renseanleggene eller injisere det produserte vannet tilbake i undergrunnen i stedet for å slippe det ut i sjøen.
I 2007 innførte Oslo-Pariskonvensjonen (Ospar) om havmiljø et krav om at konsentrasjonen av olje i vann ikke skal overskride 30 milligram per liter i gjennomsnitt. På norsk sokkel er den gjennomsnittlige oljekonsentrasjonen i vann 10 milligram per liter.
Færre skadelige kjemikalier
Vel 99 prosent av kjemikaliene som brukes i petroleumsvirksomheten er klassifisert som ”gule” eller ”grønne”. Det betyr at de antas å ha liten eller ingen effekt på miljøet. Tilsatte kjemikalier i kategoriene ”rød” eller ”svart” skal ikke slippes ut i sjøen, og må derfor erstattes.
Fra 2000 til 2005 ble det lagt ned et betydelig arbeid med å skifte ut skadelige kjemikalier med mindre skadelige. Ifølge Oljedirektoratet er utslippene av tilsatte, potensielt miljøfarlige kjemikalier redusert med over 99 prosent siden 1998.
Utslipp av røde kjemikalier fra oljevirksomheten.(Kilde: Oljedirektoratet)
Norges Forskningsråds program Havet og kysten har gitt mye kunnskap om utslippenes virkning på havmiljøet. Ifølge rapporten Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten fra våren 2012, er det påvist negative effekter på marine organismer som lever tett opp til utslippspunktet. Forskningen viser også at de skadelige stoffene i all hovedsak blir borte etter hvert, fordi de tynnes ut i vann og brytes ned av bakterier og sollys.
Lenker
Petroleumstilsynet: Aktivitetsforskriften
Oljedirektoratet: Statusrapport for miljøteknologi
Forskningsrådet: Langtidsvirkninger av utslipp til sjø fra petroleumsvirksomheten (utgått lenke)
