Siden det er relativt enkelt å beskytte oppdrettsfisk mot store dyr som sel og sjøfugl, utgjør de små organismene den største faren når fiskene ikke kan flykte bort.
Lakselusa er den vanligste trusselen mot oppdrettsfisken, men også ørsmå planteplankton, eller maneter i stort antall, kan ta livet av fisk.
Lakselusa spiser på fisken
Lakselusa er en trussel mot all laksefisk i saltvann. Fiskene tåler en viss mengde av denne parasitten, men når de blir for mange blir de en fare. Lakselusa skader fisken ved at den spiser seg gjennom slimlag og hud og inn til muskelvev og blod. Disse åpne sårene gir grobunn for infeksjoner.
– Ubehandlet fisk med for mange lakselus på seg vil dø, men siden det finnes behandling mot lakselus som medisiner, stengsler rundt merdene og rensefisk inni merdene, skal den ikke ta livet av oppdrettslaks. Det er villfisken som er mest truet av lakselusa, sier Ørjan Karlsen, forsker ved Havforskningsinstituttet.
Alger forgifter fisken
Planteplankton er grunnlaget for livet i havet, og er på mange måter havets gress. Men noen få arter planteplankton produserer giftstoffer. I Norge gjelder det spesielt artene Chrysochromulina leadbeaterii, Prymnesium polyepis (tidligere Chrysochromulina polylepis), Prymnesium parvum, Pseudochattonella farcimen og Karenia mikimotoi (Gyrodinium aureolum).
Fakta:
Alger er den dominerende plantegruppen i havet, og kan grovt deles inn i to: Benthosalger er knyttet til havbunnen og sitter hovedsakelig fast. Planteplankton svever fritt i vannet.
Planktonalger er først og fremst nytteplanter – grunnlaget for nesten all biologisk produksjon i havet.
Planteplankton er mikroskopiske planter der cirka 75 av omtrent 4000 arter er giftige.
Når en alge skaper problemer av helsemessig eller økonomisk art, kalles det en skadelig algeoppblomstring.
(Kilde: Havforskningsinstituttet)
Vanligvis er disse algene del av mangfoldet av planteplanktonet i våre farvann. Men av og til øker antallet av de giftige algeartene så mye at de blir et problem.
– Villfisk svømmer vekk fra fjorden eller går dypere ved en slik oppblomstring, men oppdrettslaksen har derimot ingen mulighet til å flykte. Derfor får vi denne fiskedøden, sier havforsker og algeekspert Lars-Johan Naustvoll fra Havforskningsinstituttet.
Les mer: Dette vet vi om den såkalte dødsalgen i Nord-Norge
Noen alger kan også hindre fiskens oksygenopptakt ved at de har strukturer som kan punktere celler i gjellene (enkelte kiselalger i slekten Chaetoceros), eller ved at de produserer store mengder «slim» som kan tette gjellene (f.eks. Pseudochattonella).
Planteplankton er avhengig av næringssalter. Når de brukes opp, dør de ut. Men fraktes de til nye områder med tilsvarende gunstige forhold, kan algeoppblomstringen fortsette der.
Maneter brenner eller kveler fisken
Det er normalt sett ikke de store brennmanetene eller glassmanetene som er farlige for oppdrettsfisk. Det er kolonimaneter eller ribbemaneter, som er små nok til å komme inn i merdene, som tar livet av oppdrettsfisk.
Kolonimaneter som Muggiaea atlantica og Apolemia uvaria har flere ganger tatt livet av oppdrettsfisk. Kolonimanetene har sterk gift. Når de opptrer i stort antall, kan brenntrådene drepe fisken.
Ribbemaneter som Pleurobraccia pileus (sjøstikkelsbær) brenner ikke, men når de er mange, kan de tette igjen gjellene og kvele fisken.
– I Nord-Irland har de hatt mer problemer med maneter enn her. Der har de system for å varsle om oppblomstring av både maneter og alger, noe vi ikke har, sier Tone Falkenhaug, forsker ved Havforskningsinstituttet.
Ifølge henne, har nordirene også hatt problem med den lille brennmaneten Pelagia noctiluca, som er samme manet som flere ganger har ført til at badestrender i Middelhavet har måttet stenge. Denne varmekjære arten kan komme også til Norge dersom forholdene ligger til rette for det.
– Vi vet lite om maneter. Det er forsket lite på dem og vi vet ikke hva som fører til oppblomstringene, annet enn at det antakelig skyldes en kombinasjon av rett temperatur og tilgang på nok mat i form av dyreplankton. Vi kan ikke forhindre oppblomstringene, men hvis vi hadde hatt et varslingssystem for maneter og alger, kunne oppdretterne fått tid til å gjøre mottiltak, sier Falkenhaug.
Les også: Geléplankton i kystsonen – en økologisk
og næringsmessig utfordring
