For å løse problemet med introduksjon av fremmede arter, er det vedtatt at alle fartøy skal installere utstyr til å rense ballastvannet de slipper ut.
Sikrer fartøyets stabilitet
Fartøy tar opp og slipper ut ballastvann for å sikre stabiliteten etter som fartøyet fylles og tømmes for last. Skjer dette i for eksempel en kinesisk havneby, må fartøyet stabiliseres med ballastvann fra den kinesiske kysten. Organismene som lever der følger med, ofte som egg eller larver, og ender opp ved ankomsthavna, som for eksempel i Norge, hvis ballastvannet tømmes ut der.
Alt liv overlever ikke oppholdet i ballastvanntankene. Men med større og raskere fartøy, med kapasitet til å ta opp mer ballastvann, og som har kortere reisetid, øker sannsynligheten for at marine arter overlever reisen som blindpassasjer.
Flere av disse artene vil ikke greie seg, spesielt ikke hvis forholdene på det nye levestedet avviker mye fra deres naturlige habitat. Men har arten vid toleransegrense, er lite kresen på mat, og får mange avkom, kan den etablere seg og endre et helt økosystem.
Konsekvenser for fiskebestandene
– Skrekkeksempelet er den amerikanske lobemaneten Mnemiopsis leidyi som ble introdusert til Svartehavet via ballastvann, sier Egil Postmyr, seniorrådgiver ved seksjon for hav og sedimenter i Miljødirektoratet.
– Lobemaneten spiser fiskeegg, fiskelarver og zooplankton, men blir ikke spist av fisk selv, sier han.
Lobemaneten fikk enorm effekt på økosystemene i Svartehavet, med store økonomiske konsekvenser da fiskebestandene kollapset. Situasjonen kom ikke under kontroll før lobemanetens naturlige predator, ribbemaneten Beroe ovata, ble innført. Nå har lobemaneten også blitt spredd til Nordsjøen og Østersjøen. Genetiske analyser viser at lobemaneten ikke spredde seg hit fra Svartehavet. Det har skjedd med ny direkte transport i ballastvann fra dens naturlige leveområder langs nordøstkysten av USA.
– Foreløpig finnes det ikke nok kunnskap til å si noe om økologiske effekter av arten i norske havområder, sier Postmyr.
Mer informasjon om lobemaneten Meniopsis leidyi.
Renseutstyr fases inn i alle fartøy
Ballastvannkonvensjonen ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon IMO i 2004. Den trådte i kraft 08.09.2017, og gir regler og retningslinjer for å forhindre ny spredning av fremmede arter via ballastvann.
Ballastvann skal byttes ute til havs. Foto: Larvik havn.
Fartøy bygget etter 08.09.2017 skal ha renseutstyr, mens eldre fartøy skal installere renseutstyret innen fristen 08.09.2024. Mens dette fases inn i stadig flere fartøy, kan ballastvann i mellomtida byttes ut ute til havs, i stedet for å tømmes ut ved ankomsthavna. Hovedregelen er at dette skal foregå på havdyp på over 200 meter, minst 200 nautiske mil fra nærmeste land. Hvis det ikke er mulig, kan utskiftingen skje på havdyp over 200 meter og minst 50 nautiske mil fra nærmeste land.
– Dette har vi hatt som rutine siden 2011. Ballastvannet kan trygt byttes ut på dypt vann siden dette representerer et helt annet livsmiljø enn langs kysten der det er mest biologisk liv. Organismer hentet opp fra et fremmed kystmiljø har liten mulighet til å overleve på det åpne havet. Samtidig er det nye havvannet fartøyet tar inn, mer likt det som finnes ved ankomsthavna, sier Vidar A. T. Thorsen, seksjonssjef for internasjonalt miljø i Sjøfartsdirektoratet.
Dette er en midlertidig løsning for fartøy uten renseutstyr. Fartøy med renseutstyr kan slippe ut renset ballastvann i ankomsthavna.
– Det har tatt tid å få innført regelverk for ballastvann fordi utviklinga av renseutstyr har tatt tid. Da ballastvannkonvensjonen ble vedtatt, visste man at ballastvannet skapte problemer med introduksjon av fremmede arter. Men den gang fantes det ikke teknologi til å løse problemet. Mens teknologien ble utviklet, og etter hvert installert, måtte problemet løses ved å skifte ut ballastvannet på sikrere steder, sier han.
Renseutstyr skal virke også i grumset vann
Flere selskap har utviklet ulike varianter av renseteknologi. Tilbudet fordeler seg i all hovedsak om enten fysisk og mekanisk rensing ved hjelp av UV-stråler, eller rensing med klorbaserte kjemikalier. I Norge tester NIVA (Norsk institutt for vannforskning) begge varianter av renseutstyr, og leverer testrapporter for godkjenning til selskap som Det Norske Veritas, eller Lloyds i Storbritannia.
Det er spesielt turbid vann, det vil si vann som er grumset og uklart på grunn av mye partikler, som gir utfordringer for renseutstyret. Dette gjelder ikke minst for vann som hentes opp i havner ved utløpet av store elver som frakter mye sedimenter.
– Hvis det er mange partikler i vannet, vil de skygge for organismene som man skal brenne med UV-lyset. Samtidig vil kjemikaliene oksidere og selv brytes opp til partikler i turbid vann, sier Stephanie Delacroix, prosjektleder for ballastvanntesting i NIVA.
Men dette er velkjente problem, og noe det godkjente utstyret tar høyde for.
– Systemene som er testet og godkjent, skal minimisere risikoen for å slippe ut fremmede arter, også i turbid ballastvann, så lenge systemet er brukt innenfor sine operasjonelle begrensninger. Ellers hadde de ikke blitt godkjent, sier Delacroix.
Håndtering av ballastvann blir kontrollert
Sjøfartsdirektoratet kontrollerer at ballastvannet håndteres korrekt. Alle fartøy skal føre en egen ballastvanndagbok som kan bli kontrollert i en havnestatskontroll. Da blir det også kontrollert at renseutstyr er installert og om det virker slik det skal.
– Det er ikke meg bekjent at noen slipper ut ballastvann ulovlig ved havnene, så det tviler jeg på er noe problem, sier Vidar A.T. Thorsen.
