Havrettskonvensjon av 1982, havenes internasjonale grunnlov, har globale regler for hvordan havområder skal deles, hvordan naturressurser og miljø skal forvaltes og fordeles og regler for aktiviteter som skipsfart, fiske og forskning. Sentralt er at kyststatene får råderett (“suverene rettigheter”) over naturressursene i kontinentalsoklene og i vannmassene ut til 200 nautiske mil (370 km) fra land. I områdene utenfor har ingen land som har råderett over naturressursene - de er utenfor nasjonal jurisdiksjon.
Mangfold
Det biologiske mangfold omfatter økosystemer, enkeltarter såvel som genetiske ressurser. Forvaltning og bevaring av marint biologisk mangfold omfatter derfor i utgangspunktet alle aktiviteter som som berører økosystemer, arter, genetiske ressurser og mangfoldet i disse. Dermed er dette viktig for fiskeri, bioprospektering, petroleumsvirksomhet, annen mineralutvinning, mm.
Det er flere grunner til at vern av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon er blitt et viktig politisk spørsmål. For det første ser utviklingslandene (G77-landsgruppen og Kina) dette som en mulighet til å påvirke utviklingen av havretten i en for dem fordelaktig retning. For miljøorganisasjonene er det vern av det biologiske mangfoldet som er det sentrale, bl.a. gjennom et globalt nettverk av marine verneområder. EU sine motiver er komplekse, men inkluderer miljøhensyn og behovet for å ha en god sak i forhold til G77-landsgruppenn.
Konflikt
Diskusjonene rundt dette har pågått i flere, med mandat fra FN sin Generalforsamling. Her har en besluttet å vurdere behovet ytterligere internasjonal regulering av biologisk mangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon og mulige måter å gjøre dette på. Dette er kompliserte og tunge spørsmål og det er i hovedsak tre konfliktdimensjoner i disse drøftelsene:
For det første er spenningen mellom vern og bruk av det marine miljø og ressursene der betydelig. Generelt har utviklingen av det globale havregimet de siste tiårene vektlagt bevaring av det marine miljøet. Mange aktører ønsker et enda sterkere vern av marine økosystemer, blant annet gjennom å forby bruk av fiskeredskap som berører havbunnen og ved å etablere flere marine verneområder.
En annen konfliktdimensjon går mellom nord og sør, mellom G-77 landsgruppen og resten av verden. Eksempelvis er verdifordeling i forbindelse med bioprospektering, leting etter verdifulle marine organismer, et viktig tema for G77-gruppen.
En tredje konfliktdimensjon går mellom dem som mener at det eksisterende havrettslige rammeverket i hovedsak er tilstrekkelig og dem som mener at nye internasjonale avtaler trengs.
Spørsmål
Dette reiser en rekke spørsmål. Hvordan skal et eventuelt nytt regime skal stå i forhold til eksisterende internasjonale avtaler, som f.eks. avtalen om fiske på det åpne hav fra 1995? Hvordan skal fordeling av ressurser, så som fisk, genetiske ressurser og mineraler håndteres, når eksisterende avtaler allerede har bestemmelser om dette? Videre er det spørsmål om hva slags vernetiltak en skal legge opp til og hvem som skal ha myndighet til å beslutte om dette. Noen ser for seg en ny type internasjonale organisasjoner som skal kunne ta seg av slike spørsmål. Andre mener at Generalforsamlingen i FN skal bestemme.
Disse spørsmålene er viktige også i et arktisk perspektiv. I norske nærområder vil “Smutthullet” i Barentshavet og “Smutthavet” i Norskehavet blir berørt. Det samme gjelder området utenfor nasjonal jurisdiksjon i det sentrale Polhavet, et område på størrelse med Middelhavet. Dette er nå dekket av is, men det er forventet at det pga den globale oppvarmingen vil være isfritt sommerstid om noen tiår fra nå.