Ikke noe norsk industrieventyr kan måle seg med eventyret i norsk havbruksnæring når det gjelder vekst og økonomisk suksess. En industri som på 40 år har vokst fra hobby til avansert biologisk storproduksjon. Produksjonen er 1000-doblet fra den spede begynnelsen på 70-tallet til i dag. Kan eventyret bli større?
På 1970-tallet besto norsk oppdrettsnæring av en liten gjeng entusiaster, spesielt på Trøndelagskysten, men også andre steder på kysten som for eksempel i Hordaland. Merdene var gjerne i tre med en fiskenot som holdt fisken innenfor, og slike gamle merder hadde gjerne et volum på et par tusen kubikkmeter. I dag er det oppdrettsanlegg med plastringer på inntil 200 meter i omkrets og med et totalinnhold på over en million kubikkmeter.
I et normalt oppdrettsanlegg med laks er det kanskje over en million individer og slakteverdien kan være godt over 25 millioner kroner. Sett i et kort historisk lys er oppdrettsnæringen i Norge en lukrativ virksomhet som totalt sett har hatt gode inntekter og bidratt vesentlig til sysselsetting og ny infrastruktur i mange kystkommuner.
Muligheter og utfordringer
Havbruksnæringen er ikke uten utfordringer og noen er større enn andre. De største utfordringene er lus, rømming, sykdommer, tilgang til nok areal og store nok fôrressurser. Men også forurensing i form av forspill og avføring fra fisken representerer utfordringer for den norske havbruksnæringen.
Mulighetene for ytterligere vekst er nært knyttet til hvordan utfordringene blir løst helt eller delvis. Greier næringen å få kontroll med lus, rømming og sykdom og tilgangen til nye areal er god vil næringen kunne utvikle seg videre – mulighetene er nærmest ubegrensede.
Høsten 2015 åpnet Nærings- og fiskeridepartementet for såkalte utviklingstillatelser. Dette er tillatelser som kan tildeles til prosjekter med nye tekniske løsninger som på sikt skal bidra til å løse noen av utfordringene norsk havbruksnæring står overfor. I løpet av våren 2016 har Fiskeridirektoratet mottatt 25 søknader på 211 tillatelser, noe som representerer en eventuell kapasitetsøkning på om lag 165 000 tonn.
Det rømmer for mye fisk
Rømming av oppdrettsfisk, spesielt laks er et stort problem fordi rømt oppdrettslaks vil kunna ha negativ genetisk påvirkning på for eksempel vill laks. Derfor er det viktig å få redusert rømming til et ubetydelig antall. I 2006 rømte det over 900 000 individ fra norske oppdrettsanlegg, mens det vanlige de siste årene ligger mellom 100 og 400 000 individer per år.
Både forskningen, myndighetene og næringen selv er opptatt av å få redusert rømming gjennom ulike tiltak og rømming betyr tapte inntekter for næringsutøverne.
Knapphet på areal
Drar vi en linje langs kysten inn alle fjorder og rundt alle øyer, holmer og skjær har Norge en kystlinje på over 100 000 km. Det totale sjøarealet innenfor grunnlinjene er på 20 000 kvadratkilometer. Oppdrett legger beslag på et areal tilsvarende 490 kvadratkilometer, eller like mye areal som Andøya i Vesterålen utgjør. Umiddelbart skulle man tro at det er areal nok på kysten til ytterligere vekst, men faktum er at det er knapphet på areal på kysten og dette vil begrense vekstpotensialet til havbruksnæringen framover. Stortinget har vedtatt å opprette produksjonssoner langs kysten for å redusere risikoen for sykdomsspredning og genetisk påvirkning fra rømt oppdrettsfisk. Et slikt system vil bety at arealutfordringen i så tilfelle vil kunne bli enda større.
Innføring av styrende indikatorer og et styrket virkemiddelapparat som kan møte de sammensatte miljøutfordringene som næringen står overfor er helt sentralt og nødvendig for å sikre både miljømessig bærekraft og videre vekst i næringen, sier Riksrevisjonen i sin rapport om havbruksforvaltningen. Riksrevisjonen peker på at både næringen selv og forvaltningen har store utfordringer som må løses og det er vanskelig å se for seg noen radikal vekst innen norsk havbruksnæring før utfordringene både Riksrevisjonen og andre peker på er løst.
Hva skal oppdrettsfisken spise?
Tradisjonelt har oppdrettsfisk spist fôr som i all hovedsak har vært basert på marint råstoff som fiskemel og fiskeolje. Men knapphet på slike ressurser har tvunget oppdrettsnæringen til å tenke nytt og i dag blir fiskefôret sammensatt av både marint råstoff og vegetabilske proteiner og oljeprodukter.
Ulike former for oppdrett, men inntil videre med hovedvekt på laks, vil ganske sikkert vokse både i Norge og i andre land med gode forutsetninger for slik matvareproduksjon. Derfor blir det drevet ganske omfattende forskning for å finne fram til ulike former for fiskefôr som ivaretar sjømatens fordeler som helsebringende mat.
Skrevet av: Olav Lekve.
