Helt siden middelalderen og fram til perioden like etter andre verdenskrig var fiske og fangst en arbeidsintensiv sektor med hardt arbeid, liten inntekt og høy risiko som kjennetegn. Havet, kysten og fjordene var en utømmelig kilde. I 1946 var det 120 000 fiskere i Norge og disse dro vel en milliard kilo fisk på land, noe som gir et gjennomsnitt på knapt 10 000 kilo per mann. Båtene var mange, åpne og med liten eller ingen motorkraft. Fisket var et blodslit som gav relativt lite igjen for innsatsen.
I perioden mellom første og andre verdenskrig organiserte fiskerne seg i flere lokallag og ett sentralt fiskarlag og flere salgslag. Fiskarlaget kjempet fram rettigheter og goder for fiskerne, mens salgslagene etter hvert fikk kontroll på førstehåndssalget av fisk fra fisker til kjøper. Da den teknologiske revolusjonen i fiskerisektoren kom etter andre verdenskrig var fiskerne godt organisert og hadde skaffet seg monopol på førstehåndssalget av fisk fra båt til fiskemottak.
Utstyrsrevolusjon
På 1950 og 60-tallet skjedde det noe. Den arbeidsintensive og gammeldags fiskerinæringen ble over noen få år modernisert til en effektiv høstingsmekanisme som var i stand til å tømme havet for levende ressurser. I tillegg sørget statlig innsats i form av rene subsidier og gjenoppbyggingsplaner etter krigen for at det dukket opp moderne fiskemottak, filetfabrikker og fryserier langs hele kysten fra Fredrikstad i sørøst til Vardø i nordøst, og som kunne ta imot og bearbeide stadig større mengder fisk fra landets moderniserte fiskeflåte.
På løpende bånd kom hekktråleren, snurpenota med kraftblokk og ekkolodd. Fra 1962 til 1966 steg fangsttallene fra vel en million tonn til nesten 3,2 millioner tonn per år. De store fiskebestandene som torsk, hyse, sei, sild og makrell ble fangstet så hardt gjennom 1960 og 70-årene at enkelte bestander sto i fare for å forsvinne ut av verdens mest produktive havøkosystem. Da det ble klart for de ansvarlige at den store sildebestanden kollapset rundt 1970 ble det introdusert deltakerreguleringer og kvoter i Norge. Det tok bortimot 15 år å bygge opp igjen sildebestanden til et nivå som det igjen kunne fiskes på. Etter torskekollapsen på slutten av 80-tallet ble det innført fartøykvoter og kondemneringsordninger. I tillegg ble de statlige subsidiene faset ut og var borte i begynnelsen av 1990-årene.
Hvordan bli fisker? Her er Fiskeridirektoratets veileder.
Evighetens næring
I dag er de store viktige bestandene nærmest rekordstore, og sammen med en solid havbruksnæring gir de store inntekter til landets sjømatnæringer. Sjømat utgjør i dag knapt seks prosent av landets eksportinntekter, men i takt med at olje og gassreservene blir mindre vil sjømatnæringen og annen marin industri bli enda viktigere for Norge i framtida. Det blir satset store beløp på forskning og innovasjon for å ta ut enda større verdier fra sjømatsektoren. Her vil nok bioteknologi og nye og mer effektive måter å drive havbruk på spille avgjørende roller i nær framtid.
Norge har etablert en veldig god forvaltning av de marine ressursene og dersom naturen fortsetter å spille på lag med oss vil det kunne skape grunnlag for en livskraftig og framtidsrettet sjømatsektor. Norge disponerer og regulerer havområdene i Norges økonomiske sone, Fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen. Til sammen utgjør dette 2,1 millioner kvadratkilometer sjøvann som skal forvaltes og kontrolleres. I tillegg er mange områder uten nasjonale jurisdiksjoner i dag regulert gjennom internasjonale avtaler. Dette gjør at utsiktene for å ta vare på havets levende ressurser er gode sammenlignet med tiden før 200-milssoner ble innført, redskaps- og deltakerreguleringer ble iverksatt og forpliktende internasjonale avtaler inngått.
Dagens sjømatnæring er preget av en moderne fiskeflåte som fisker målrettet etter tildelte ressurser, og som er bedre tilpasset ressursgrunnlaget enn tilfellet var for 20 år siden da de statlige subsidiene ble avviklet og myndighetene flyttet fokuset fra distriktsbygging til bærekraft og økonomisk utbytte. Alt kommersielt fikse er regulert og næringen har gjennomgått flere struktureringer for å bli så effektiv og lønnsom som mulig.
Les mer om norsk fiskeriforvaltning på www.fiskeridir.no
