– Vi er i gang med et tre ukers tokt for å kartlegge havbunnsmineralene i norske farvann, sier Harald Brekke, seniorgeolog i Oljedirektoratet (OD).
OD har forvaltningsmyndigheten for havbunnsmineraler i norske farvann. Deres utforskningsfartøy «Seabed Worker» forlot Bergen 9. august med kurs mot Mohnsryggen, et aktivt vulkansk område mellom Jan Mayen og Bjørnøya. Mohnsryggen er del av den Midtatlantiske ryggen som går fra Nordishavet til Sørishavet langs sprekkene der kontinentalplatene driver fra hverandre.
Toktet for å undersøke eventuelle forekomster av havbunnsmineraler foregår på Mohnsryggen, innenfor den gule boksen. Kart: Oljedirektoratet.
Kartlegge forekomster
Hensikten med toktet er å samle inn data over havbunnsmineraler i dette området, slik at OD kan etablere en database over forekomstene. Dette vil utgjøre grunnlaget for senere konsekvensutredninger og ressursforvaltning.
– Vi skal finne indikasjonene på hvor disse forekomstene er. Deretter er det, på samme måte som innen petroleumsvirksomheten, opp til selskapene å lete videre og bestemme om funnene er drivverdige, sier Brekke.
Det er i dag ikke lovverk som regulerer utvinning av havbunnsmineraler. Derfor fremmet Olje- og energidepartementet 22. juni 2018 et forslag til ny lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. Det skal legge til rette for kommersiell undersøkelse etter, og utvinning av, mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel:
Lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen (havbunnsmineralloven)
Lovforslaget er mottatt av Stortinget, men foreløpig ikke behandlet.
Stor etterspørsel
Interessen for havbunnsmineraler skyldes økende etterspørsel. Ikke minst gjelder det for såkalte sjeldne jordarter som brukes innen fornybar energiproduksjon, som blant annet produksjonen av vindmøller, solcellepanel og el-biler. De små batteriene som er nødvendige for høyteknologiske produkter som mobiltelefoner og datamaskiner, krever også store mengder av sjeldne metaller som blant annet litium, mangan og kobolt.
Les rapporten fra Oljedirektoratet her: Ressurser for framtiden: Havbunnsmineraler og gasshydrater
Utvinning
Harald Brekke tror at interessen for utvinning av havbunnsmineraler vil øke de neste 5-10 årene, men regner også med at slik utvinning starter andre steder i verden før dette settes i gang i norske farvann.
Havområdene utenfor Papua New Guinea blir muligens det første stedet med utvinning av havbunnsmineraler.
Miljømessig vil utvinning føre til forurensingsfare, og trusler som følge av dette, for det unike dyrelivet. I et notat til Klima- og miljødepartementet 13. juni 2017, uttalte Miljødirektoratet at den mest omfattende miljøeffekten av utvinninger av mineraler til havs vil være ødeleggelser av store arealer på havbunnen, som gjerne er leveområder for spesiell fauna tilpasset ekstreme miljøforhold. Spredning og sedimentering av gruveslam, samt undervannsstøy, vibrasjoner og lysforurensing, er andre effekter.
– Problematikken med forurensing tas alvorlig. Det blir teknologiske krav til hvordan utvinningen skal gjøres. Dette skal være mulig å få til uten stor forurensing, selv om ingen har forsøkt dette i stor skala ennå, sier Brekke.
Han legger til at utvinning av havbunnsmineraler i liten grad vil komme i konflikt med andre næringsinteresser som fiskeri eller petroleumsvirksomhet, siden dette vil foregå på svært dype havområder. Mohnsryggen ligger på 1500 - 3500 meters dyp.
Brekke forventer at både gruveselskap, oljeselskap og deres leverandørindustri, vil være interessert i utvinning av havbunnsmineraler.
Forskjellige forekomster
Det finnes tre hovedvarianter av kilder til havbunnsmineraler. Det er sulfider, manganskorper og manganknoller.
Sulfider:
Sulfidforekomster er knyttet til varme kilder langs verdenshavenes vulkanske spredningsrygger der kontinentalplatene driver fra hverandre, som blant annet Mohnsryggen mellom Jan Mayen og Bjørnøya. Der danner de svarte skorsteiner (Black Smokers), som også er åsted for særegne livsformer. Felt med svarte skorsteiner er aktive i flere titusen år før de dør ut og etterlater seg sulfidgrushauger på havbunnen. Det er disse utdødde grushaugene man nå leter etter. Sulfidene kan inneholde økonomisk interessante mengder med bly, sink, kobber, gull og sølv.
Ved såkalte “black smokers
– Sulfidemineralene dannes av opprinnelig havvann som reagerer med berggrunnen på flere kilometers dyp. Havvannet dras ned langs sprekkesoner og varmes opp av den vulkanske aktiviteten til 3-400 grader. Det varme vannet løser opp mineralene og tar metallene med opp mot overflaten. I møte med det kalde havvannet, avsettes sulfidene og danner skorsteinene og den svarte sulfiderøyken (derav navnet Black Smoker), forklarer Terje Bjerkgård, malmgeolog ved Norges Geologiske Undersøkelser (NGU).
Per i dag er det sulfidene som er de mest interessante for utvinning av havbunnsmineraler siden det allerede finnes teknologi for å utvinne og prosessere disse mineralene.
Manganskorper:
Manganskorper vokser som laminert belegg på fast fjell der dette stikker opp av havbunnen. Mineralene felles ut fra havvannet og fester seg på berggrunnen. Manganskorpene inneholder hovedsaklig mangan og jern, men har også mindre mengder titan, kobolt, nikkel, cerium, zirkonium og sjeldne jordarter (Rare Earth Elements, REE).
Det finnes manganskorper i Norskehavet på Vøringplatået opp mot Jan Mayen, og på Yermakplatået nord for Svalbard. Disse manganskorpene er opptil 10-20 centimeter tykke.
Manganknoller:
Manganknoller, også kalt manganmoduler, ligger på bløt bunn på svært store havdyp. De inneholder mye mangan og jern, samt mindre mengder kobber, nikkel, kobolt, titan og platina. De dannes på tilsvarende måte som manganskorpene, men her felles mineralene ut rundt en kjerne og ikke på berggrunnen. Det forventes ikke manganknoller i norske farvann.
– Det skyldes at manganknoller kun vokser så langt til havs, at de ikke forstyrres av sedimenter fra land som for eksempel i midten av Stillehavet. Havområdet mellom Norge og Grønland er så smalt at sedimenter fra land tilføres havbunnen så raskt at manganknollene ikke får tid til å vokse der, sier Brekke.
