Kjerringøy handelssted står på listen over kulturminner fra Bodø. Foto: Anders Røeggen.
Historien forteller oss at Norge er en kystnasjon, og et mangfold av kulturminner langs kysten speiler den sjøfartsnasjonen vi har vært og fremdeles er. Dette bunner også i at store deler av befolkningen opp gjennom historien har hentet sitt inntektsgrunnlag fra næringer knyttet til sjøen og kysten.
For å ta vare på kulturminner, kulturmiljø og kulturlandskap langs kysten er en rekke aktører involvert. For det er mye som skal tas vare på, både fyrstasjoner, båter, naust, rorbuer, sjøhus, bryggeanlegg, handelssteder, og dunvær. Men også minner etter tilvirking av produkter knyttet til fiskeri og fangst i kystnære og fjernere farvann.
Loshytta på Hekkinga
På vei opp til en helt spesiell steinhytte går Kjell Ove Hveding med lange kløyv oppover betongelementene mot fyrstasjonen på Hekkingen. Helt siden guttedagene har han hatt et forhold til disse husene som nesten bikker ut i havgapet, på øya Hekkinga, rett nord for Senja i Troms.
Fyret er blant de eldste i Nord-Norge og er oppkalt etter øya det står på. Hekkingen fyr ble opprettet i 1859 og ble avbemannet i 2004. Stedet er fredet etter kulturminneloven, og i samarbeid med lokale aktører, som nettopp Kjell Ove, holdes både fyr og bygninger i god stand.
Kystverket leier ut bygningene ut til Sommarøy Hotell. Kjell-Ove er engasjert gjennom avtalen med hotellet, og er kontaktpersonen opp mot Kystverket. I løpet av noen hektiske sommermåneder er det en god del hotellgjester som får oppleve det å være på fyret, hjertelig formidlet gjennom historier fra den tidligere hotellverten.
En av disse historiene inkluderer den gamle steinhytta som ligger like ved fyrstasjonen, med utsyn mot storhavet. Lenge før fyret dukket opp hadde plassen fungert som losstasjon i det «Nordafjeldske». Kort tid etter at fyrstasjonen ble etablert, ble en del loser rekruttert som assistenter ved fyret. Ifølge Kystverket skulle det vise seg at dette var en dårlig kombinasjon. «For da det oppstod godt fiske og stor aktivitet i leia – følgelig også særlig behov for fyrlyset, dro assistentene selv på fiske eller tok seg oppdrag som loser.»
Konkurranse om oppdrag
- Hekkingen fyr er ikke bare fyrhistorie, men også loshistorie, påpeker Hveding.
I tiden før fyret ble bygget var det to loser som jobbet om å få de samme oppdragene i Malangsfjorden.
- Min tipp-tipp-tipp-oldefar, Mikkel Hansen (født 1808) var en av disse losene. Han ble kalt «Mikkel-los». Han hadde da tilhold i denne bua ved siden av dagens fyrstasjon. Og etter det jeg er fortalt var den andre plassert på Edøya, som ligger mellom Hekkingen og Sommarøy, forteller Hevding.
- Det sies jo at det var litt konkurranse om å oppdage båten først, seilskuta som kom inn fra havet. Og når den kom til syne, så var det å hive seg på årene. Den som nådde frem til båten først, sikret familien for den neste uka. En arbeidstilværelse som helt klart var litt spesiell.
I årene etter at fyret var bygget ble den gamle steinhytta til losen brukt som oljelager. I overgangen mellom losstasjon og fyrstasjon hadde losene tilknytning til fyrvokterne og deres familie.
Plan for restaurering
Hva skjer så med den gamle steinhytta der losen satt og holdt utkikk for noen hundre år siden? Vær og vind har gjennom årene tatt med seg taket flere ganger. Veggen ved inngangspartiet begynner å sige faretruende utover.
Kystverket, som eier av området, har her som andre steder langs kysten forpliktet seg til å ta vare på disse objektene.
- Kulturminner som ligger i tilknytning til Kystverket Troms og Finnmark er det vårt ansvar å ta vare på. For restaurering av loshytta ved fyrstasjonen på Hekkingen er vi, som med andre objekter, avhengig av ressurser. Det er laget en plan for å få restaurert disse kulturminnene som finnes langs den kysten vi forvalter. Men dette blir en prioriteringssak opp mot andre viktige arbeidsoppgaver vi har med nautiske installasjoner.
Overingeniør Lennart Karlsen i Kystverket legger også vekt på at det er et komplisert stykke arbeid som av og til må gjøres for å få kulturminner vedlikeholdt og restaurert. Det kreves kunnskap rent byggfaglig for å få satt i stand antikvariske objekter. I tillegg er dette et arbeid som tar tid og som må gjøres nøye. Dette igjen er naturligvis kostnadskrevende.
- Generelt kommer det også utfordringer på restaureringsarbeid der vi er søknadspliktige når det gjelder endringer. Dette fordi vi ønsker å tilrettelegge for ny bruk ved enkelte fyrstasjoner. Skal det eksempelvis lages fasiliteter for overnatting må vi ha en dialog med fylkeskommunene om hvordan dette kan gjøres.
Karlsen påpeker også at gode leietakere gjør en kjempejobb for Kystverket. De gjør etaten oppmerksom på bygningenes tilstand kontinuerlig og blir et slags ekstra tilsynslag for regionskontorene. Masse arbeid på husene blir også lagt ned som en del av leieavtalen.
Eksempel på engasjementet ser du på Katland fyr:
Satser på samhandling
For at ikke anlegg eller bygninger skal forfalle ser også Riksantikvaren det som en utfordring å finne ny bruk og stimulere til verdiskaping. Samhandling blir derfor viktig i arbeidet med å ta vare på kystkulturen.
Riksantikvaren har ansvar for gjennomføring av den statlige kulturminnepolitikken som kommer via lover og regler fra Klima- og miljødepartementet (KLD). De har et overordnet ansvar for den regionale kulturminneforvaltningen, men samarbeider med flere departementer, direktorater, fylkeskommuner, institusjoner og museer. Når det kommer til kystkulturen er det Riksantikvaren, Fiskeridirektoratet, Kystverket og Norsk kulturråd som har samarbeidet med tre maritime museumsnettverk og ca. 35 museumsinstitusjoner langs kysten.
Ansvaret for den konkrete oppfølgingen og forvaltningen av fredningsvedtakene er delegert fra Riksantikvaren til fylkeskommunenes regionale kulturminneforvaltning. Her er det Kystverket i den enkelte region søker vernemyndighetene i det aktuelle fylke om tillatelse til tiltak.
Alle har et ansvar
På en liste over hvem som gjør hva i kulturminneforvaltningen fra Troms fylkeskommune dukker det også opp et punkt som påpeker at enhver statsborger har et ansvar for å ta vare på kulturarven. «Brudd på kulturminneloven er straffbart og underlagt allmenn tiltale. Det betyr at alle kan anmelde skader eller hærverk på fredete kulturminner», heter det helt til slutt.
For private eiere av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer kan Kulturminnefondet være til hjelp med en statlig tilskuddsordning. Det er styret i Kulturminnefondet som forvalter midlene, og treffer vedtak om tildeling av tilskudd.
Tilskuddsordningen skal
- bidra til å øke innsatsen fra eiere og næringsliv for å ta vare på kulturminner
- bidra til bevaring og bruk av kulturminner og kulturmiljøer for opplevelse, kunnskap, utvikling og verdiskaping.
- støtte prosjekter hvor det er samarbeid mellom offentlige og private aktører
Kulturminnefondet har én søknadsfrist i året: 1. november.
