Av Eirik Mikkelsen, forskningssjef NORUT og Gunnar Sander, Norsk Polarinstitutt, koordinator for flaggskipet ”Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk” i Framsenteret
Det er ikke den århundregamle drømmen om å etablere nye handelsruter mellom Europa og Asia som er i ferd med å realiseres når havisen nå har krympet til et rekordlavt nivå. De nærmeste årene er det andre krefter som vil drive fram økt skipstrafikk i Arktis. Forstår vi ikke hva de er og hva slags trafikk som vokser fram, vil vi stå dårlig rustet til å hindre ulykker og oljesøl. «Den nordlige sjørute» er den delen av Nordøstpassasjen som går fra Novaja Semlja til Beringstredet.
Den ble bygget ut som et viktig ledd i Sovjetunionens satsing på industrialisering i nord. Atomisbrytere gjorde at trafikken kunne vokse til en topp i 1987. Etter Sovjetunionens oppløsning forfalt infrastrukturen, og trafikken sank helt til 2005. Nå har de første skipene fra andre land begynt å bruke den, og russerne ønsker å utvikle en internasjonal handelsrute. Men aktiviteten er fremdeles godt under hva den var.
Få seiler gjennom
Det har vært få seilinger gjennom Den nordlige sjørute de siste årene, selv om økningen har vært stor i prosent: fire i 2009, fem i 2010 og 33 i 2011. Lastemengden ble syvdoblet og nådde 820.000 tonn i 2011. Det skyldes også at skipene har blitt større. Bare noen av disse har seilt hele Nordøstpassasjen fra Nordkapp til Beringstredet: to i 2009, ett i 2010 og ti i 2011.
På motsatt side av Polhavet, nord for Canada, var det bare 26 fartøy som seilte hele Nordvestpassasjen. Mange av dem var fritidsbåter, nesten ingen lasteskip. Suezkanalen hadde til sammenligning 18000 passeringer i 2011. Selv om trafikken gjennom Arktis vokser, er vi altså langt unna en omlegging av verdenshandelen. Det er det heller ikke mange som tror på med det første.
Containerskip må levere «just in time». Rederne må være rimelig trygge på at skuta ikke går på isfjell eller umerkede grunner i dårlig vær, og at de blir reddet om de gjør det. Ekstra utgifter til isforsterkede skip, dyrere forsikring og russiske avgifter må heller ikke spise opp gevinsten av kortere rute. Uten lønnsomhet, ingen gjennomgangstrafikk.
Ressurser ut, varer inn
Så hvorfor seiler skip i Arktis? Enkelt sagt, fordi de har ærend der. I 2004 var cirka halvparten av skipene fiskefartøy som fisket hovedsakelig i Beringhavet, Barentshavet og Nord-Atlanteren. Resten skulle til arktiske havner for å levere varer til bosettinger og industri, og hente mineraler, oljeprodukter, fisk og andre råvarer. Noen reiser også rundt med turister, forskere eller militære. Denne destinasjonstrafikken inn og ut av Polhavet vokser. Økt transport av jernmalm og oljeprodukter fra Nordvest-Russland til Asia er en klar tendens. Framover må vi regne med at økt knapphet og høyere priser på råvarer vil drive opp interessen for en stor og lite utforsket region som Arktis. Men kostnadene for å utvinne og bringe varene til kunden er høye og kan prise ut mange arktiske ressurser. Likevel, det er god grunn til å forvente ressursdrevet vekst i skipstrafikken. Det samme gjelder cruisetrafikken.
Hva planlegger vi etter?
I dag er det ikke systematisk innsamling av data om skipsfart i hele Arktis eller deling av seilingsdata mellom landene. Det finnes data for noen områder og fartøytyper, for eksempel skip som seiler i trafikkorridoren som er etablert vest for Nordkapp. Mangelen på data gjør det vanskelig å planlegge søk- og redningstjenester og beredskap mot oljeutslipp og annen akutt forurensning. Begge deler bør baseres på analyser av risikoen som skipstrafikken utgjør.
Det krever data om trafikkmønstre, lastene skipene fører og andre forhold som kan påvirke sannsynligheten for ulykker og konsekvensene når de skjer. Vurderinger av miljøpåvirkning og behov for reguleringer vil også kreve bedre data om trafikken og skipenes egenskaper. Viktige problemstillinger er sannsynligheten for å introdusere fremmede arter, utslipp til luft og sjø og konflikter med verdifulle naturområder.
Bedre data trenges
Å forutsi utviklingen i skipstrafikken er krevende. Bedre data om alle typer seilinger og lastene skipene fører kan brukes til å forstå hvilke aktiviteter som skaper hvilken trafikk. Det vil gi oss et bedre grunnlag for å skue framover. I Framsenteret ønsker vi å bidra til at data om skipstrafikken i Arktis samles inn automatisk og systematisk. Særlig større fartøyer må ha såkalt AIS-utstyr om bord. Det sender ut signaler som forteller hvor skipene er. Nær kysten fanges de opp av basestasjoner på land, lenger unna tar satellittene over.
Hittil har ikke disse dataene blitt lagret og utnyttet godt. Sammen med Kystverket vil vi løpende samle og koble AIS-data med andre data, slik at analyser som de nevnt over vil kunne gjøres. Da vil vi bli bedre i stand til å forstå hva som skjer med skipstrafikken og planlegge for å møte den trafikkveksten vi må regne med kommer.