Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) etablerte i 2010 et eget program for overvåking av forsuring av norske havområder, etter advarsler fra forskere om at økt opptak av CO2 i havet kan føre til havforsuring, som igjen kan føre til store økologiske endringer. Rapporten fra overvåkningen i 2011 viser at overflatevannet i norske havområder inneholdt mer CO2 i 2011 enn det som er målt tidligere.
Ny dokumentasjon av havforsuring i Norge
Verdenshavene er en viktig del av det globale klimasystemet, blant annet fordi havvannet absorberer klimagassen CO2 fra atmosfæren. Verdenshavene absorberer nå omlag 25 prosent av de menneskeskapte CO2-utslippene, og fungerer som en slags "foreløpig buffer" mot drivhuseffekten. Men samtidig viser forskningen at dette opptaket endrer kjemien i havvannet og gjør havet surere.
– Vi visste jo fra forskningen at dette skjer, men nå er det første gangen vi konkret har egne målinger som dokumenterer havforsuringen i norske havområder. De nye resultatene gir grunn til bekymring fordi vi frykter at forsuringen kan endre livet i havet. Noen organismer kan bli svekket eller forsvinne. Havforsuring kan bare unngås hvis vi bremser utslippene av CO2 til atmosfæren, sier Ellen Hambro, direktør i Klif.
Kan endre livet i havet
Økte konsentrasjoner av CO2 og surere vann kan endre livet i havet, blant annet fordi det medfører at havvannets innhold av karbonat reduseres. Karbonat er en viktig byggestein for alle dyr med kalkskall. Ett eksempel er vingesnegl, som er en viktig del av maten til fisk og sjøfugl.
– Havforsuring kan derfor føre til at fisk og sjøfugl får endret tilgangen på mat, og dette kan utvikle seg til en alvorlig utfordring for livet i havet. Kaldt vann tar opp mer CO2 enn varmt vann, og det innebærer at våre nordlige havområder er spesielt utsatt for havforsuring, tilføyer Hambro.
Trenger flere målinger
Professor Richard Bellerby ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Universitetet i Bergen anslår at det bare er begrensete områder i Norge, hovedsakelig nord for Svalbard og i noen av fjordene, som kan få underskudd (i overflaten) på karbonat i løpet av dette århundret.
– Men organismer og økosystemer kan bli påvirket lenge før dette inntrer, på grunn av andre kombinerte effekter med andre stressfaktorer som klimaendringer, understreker Bellerby.
– På grunn av stor variasjon gjennom året, er det vanskelig å si noe sikkert om hvor fort havforsuringen skjer. Dette kan ikke estimeres nøyaktig før det foreligger målinger fra flere år i rekkefølge, sier seniorforsker Melissa Chierici ved Havforskningsinstituttet.
Sesongvariasjoner
Rapporten viser også at surhetsgraden (pH) og konsentrasjonen av oppløst CO2 varierer med sesongen. Dette skyldes høyere biologisk produksjon på sommerhalvåret. Planteplankton i havet bruker CO2 når det vokser, slik at innholdet av oppløst CO2 blir mindre når den biologiske produksjonen er høy.
– Derfor er det viktig å fortsette og forsterke overvåkingen av CO2-innholdet i havet. Langsiktig overvåking og lange tidsserier er viktig for å kunne si noe mer sikkert om tempo i utviklingen. Etter hvert bør det også overvåkes på de biologiske effektene av forsuringsprosessen, sier Ellen Hambro.
Relevante lenker
- Miljøstatus.no: Forsuring av havet