Det er i dag en høyt politisk prioritert målsetting at kystsoneplanlegging og forvaltning skal dreies mot en økosystembasert tilnærming.
Begrepet økosystembasert planlegging og forvaltning betegner en planleggingsprosess som med utgangspunkt i prinsippene i Biodiversitetskonvensjonen søker å ta hensyn til hvordan områder og samfunn påvirkes av en rekke aktiviteter. Begrepet omfatter således mer enn bare å planlegge for et funksjonelt og avgrenset økosystem. Ett av prinsippene som ligger til grunn er at planlegging og forvaltning bør skje på lavest mulig nivå.
Etter å ha vurdert erfaringene fra de tre områdene som vi har studert (Altafjorden, Lofoten og Sør-Trøndelagskysten) er vår konklusjon entydig: Det vil være lite hensiktsmessig å la kommunene enkeltvis utarbeide kystsoneplaner framover. Denne typen planer/planlegging vil i liten grad ta de nødvendige hensyn til et samlet økosystem, samtidig som kapasiteten lokalt, både politisk og administrativt, er for begrenset. Det vil i sin tur innebære dårlige planer, som i praksis vil bli revidert relativt sjelden, noe som står i skarp kontrast til den raske utviklingen vi finner i de fleste aktivitetene tilknyttet kystsonen. Kort sagt, det må planlegges for større områder, hvor modellen fra vannrammedirektivet kan vise seg å være én mulighet. Alternativt kan vi tenke oss planer utviklet på fylkesnivå og vedtatt av fylkestinget eller i ytterste konsekvens også bruk av statlige planbestemmelser, for å tilgodese nasjonalt prioriterte aktiviteter. Skal planleggingen skje nedenfra og opp, må kommunene som deltar styrkes, både økonomisk og personellmessig.
Trenger vi mer kunnskap for å planlegge?
Mangel på kunnskap (“kunnskapshull”) har vært et gjennomgående tema i kystsoneplanlegging, så vel som i forvaltningsplanene for større havområder. Når kravet er at planleggingen skal være økosystembasert, blir kunnskapskravene også mer komplekse.
Nye prosjekter, slik som Mareano, har utvilsomt brakt fram nye kunnskaper som er nyttig også i plansammenheng. Det samme gjelder kartleggingen av marine områder langs kysten i regi av Direktoratet for naturforvaltning og Havforskningsinstituttet. Men til tross for at det fortsatt er mye vi ikke vet, så er det likevel ikke mangel på kunnskap som er hovedproblemet tilknyttet planlegging i kystsonen. Snarere vil vi hevde at tilgangen på kunnskap er overveldende og preget av “information overload”, og at hovedproblemet er hvordan kunnskapen skal filtreres, sorteres, presenteres og brukes i plansammenheng.
Utfordringen i integrert kystsoneplanlegging, eller Marine Spatial Planning (MSP), er hvordan en gruppes informasjon skal vektes og avveies mot annen informasjon. Selv om mange vil hevde at bruken av et sjøområde burde gå til den aktiviteten som er i stand til å generere størst mulig verdiskaping, er det i dag langt fram til en situasjon hvor datagrunnlaget er godt nok til å foreta gode sammenlikninger mellom ulike næringer. Selv i tilsynelatende enkle næringer som fiske versus oppdrett, er det i dag vanskelig å beregne hva som er verdiskapingen i et område. Da må avveiningen foregå på klassisk vis, det vil si, gjennom utøvelse av makt, noe som til syvende og sist avgjøres gjennom hvor sterke koalisjoner som kan skapes for den ene eller den andre typen bruk (eller vern).
Krav om mer kunnskap ofte vil ha sterk støtte i vitenskapelige miljøer, som tross alt lever godt av denne typen kartlegging. Det er videre opplest og vedtatt at politikken skal være kunnskapsbasert, noe som legger opp til en tett kopling mellom politikk og vitenskap.
Vitenskapen trenger politisk støtte for å oppnå bevilgninger og prosjekter, mens politikerne trenger vitenskapens støtte for at vedtak og tiltak skal framtre som legitime. Det bør likevel ikke forhindre en nøktern analyse av hvilken rolle en slik vitenskapsbasert politikk kan spille. I tilfellet med oljeboring utenfor Lofoten er dette primært et verdispørsmål, og verdispørsmål løses ikke nødvendigvis gjennom å øke tilgangen på informasjon.
“Få det på kartet!”
Som vi har vist i boka “Kampen om plass på kysten” har kart etter hvert utviklet seg til å bli en form for felles valuta. De som skal hevde sine interesser i kystsonen må være i stand til å kartfeste interesser, bruk og behov. Det har medført at fiskerne, som bare 10-15 år tilbake var svært skeptiske til å angi gode fiskefelt eller meder, nå har vært med på omfattende kartlegginger langs hele kysten. Skulle de ha noe å stille opp med i konflikten med oppdrettsnæringen, måte de være i stand til å vise hvor fisken hadde sine gytefelt, og hvor de selv hadde sine beste fiskefelt.
Denne prosessen gjelder imidlertid ikke bare fiskerne. Den gjelder generelt; skal en gruppe få gjennomslag for sine arealkrav, må den i første omgang klare å kartfeste sin bruk og sine langsiktige ønskemål. Da kan bruken legges inn på digitale kart, og sammenstilles med andre brukere, og framstilles som konfliktkart, som i neste runde kan gi grunnlag for forhandlinger.
Det generelle poenget er at hver gruppe som er i stand til å kartfeste sin bruk og sine ønskemål, tilfører forvaltningsobjektet (areal) nye egenskaper. Derfor har vi sterkt understreket at kart er dynamiske redskaper, som endres hver gang det legges til ny informasjon. Men kart som forvaltningsredskap gir også føringer for politikken. Det har vært sagt før, at hvis redskapet er en hammer, så vil oppgaven gjerne være å slå inn spiker. Slik vil det også fungere her; har man et kart, vil oppgaven være å foreta soneoppdeling. Kartfesting er i likhet med andre instrumenter, slik som bruken av omsettelige kvoter i fiskerinæringen, ikke noe nøytralt instrument, men et virkemiddel som åpner for noen interesser og stenger for andre.
Skrevet av Bjørn Hersoug, professor ved Norges fiskerihøgskole/UiT.
