Alle disse artene har en tett tilknytning til havisen gjennom størsteparten av livet. Isbjørn og ismåke yngler og hekker hovedsakelig på land, men er avhengige av isfylte farvann for å finne mat. I tillegg til å finne mat langs iskanten bruker ringselene isen også til yngling og hårfelling.
Et varmere Arktis
I et varmere Arktis vil artene som er avhengige av is oppleve store forandringer. Den forventede dramatiske reduksjonen av sjøis og økt vann- og lufttemperatur vil føre til at områder hvor dyr som isbjørn og enkelte selarter finner mat, vil forvinne. I tillegg kan viktige hvile- og transport«korridorer» for andre dyrearter (f. eks. sjøfugler som forflytter seg over lange avstander) bli borte eller svært redusert.
Isbjørnens utfordringer
Isbjørnen er topp-predatoren i Arktis. Den er svært avhengig av havisen som jaktplattform fordi det er her den har tilgang til sine viktigste byttedyr, først og fremst ringsel. Den forventede reduksjonen av sjøis vil føre til store endringer i mattilgangen til isbjørnene, både fordi utbredelsen av byttedyrene vil endre seg og at mange av dagens fettrike byttedyr kan forsvinne. Isbjørnen vil også måtte regne med økt konkurranse fra arter som kommer fra mer tempererte områder, samt en økning i forekomst av sykdommer, parasitter og antakelig forurensningsbelastning. Man antar også at mange arktiske dyre- og fuglearter vil bli utsatt for en økt menneskelig påvirkning i disse tidligere islagte områdene.
Isavhengig økosystem. Illustrasjon: Audun Igesund / Norsk Polarinstitutt
Livet i isen
De siste årtusener har flerårsis vært et typisk trekk i Arktis, noe som kan endre seg med et varmere klima. Flerårsisen fungerer som et reservoar for mikrober, alger, virvelløse dyr og fiskelarver som sprer seg i den nydannede årsisen, og den produktive kanten av denne isen har stort sett forekommet over relativt grunne sokkelområder.
Når isen trekker seg så langt nord at den ikke lenger ligger over kontinentalsokkelen om sommeren og når flerårsisen forsvinner vil vi kunne se store endringer i arktiske marine økosystemer. Men mange forandringer vil helt sikkert inntre lenge før disse store endringene skjer. Iskantsonen har alltid vært et viktig område for mange av de arktiske topp-predatorene siden det her finnes mye mat. I de senere årene har iskanten vært mye lenger nord enn det som var vanlig før, og det er sannsynlig at det allerede foregår endringer i sammensetningen av byttedyrsamfunnene i dette området.
Forskningsprosjekter
Avstanden fra land til iskanten er en variabel av stor økologisk relevans. Flere arter forflytter seg mellom land og kyst og beiteområder i drivisen. Både isbjørn og ringsel er eksempler på arter som følger drivisen nordover gjennom sommeren, for så å vende tilbake til kystnære områder mot høsten. Sjøfugl har den samme utfordringen, om enn på kortere tidsskala. Flere av forskningsprosjektene i ICE-økosystemer studerer hvordan sjøfugl og marine pattedyr vil respondere på endret isutbredelse, særlig den sørlige utstrekning av iskanten.
Om ICE
Norsk Polarinstitutts senter for is, klima og økosystemer, ICE, er et nasjonalt kompetansesenter for is- og klimaforskning i polarområdene.
Det faglige fokus for senteret er:
- havis og snø, særlig hvordan havisen og snøen påvirker og påvirkes av klima
- klimaendringenes effekter på økosystemet i nord, spesielt på isavhengige arter
- isbreer i polare områder, inkludert kunnskapsutveksling om høytliggende breer utenom polarområdene
Energi- og materieutveksling mellom hav, is og atmosfære vies stor oppmerksomhet. Det samme gjelder havisens tykkelse og utbredning i Arktis. Havsirkulasjonen i Arktis og dennes kobling til energistrømmen og isutbredelse er også et viktig tema for ICE.