FNs havrettskonvensjon artikkel 76 ligger til grunn for at kyststatene har rett til kontinentalsokler. Per definisjon strekker kontinentalsoklene seg minst ut til 200 nautiske mil fra kyststatens grunnlinje.
Når de fysisk sett strekker seg lenger ut enn 200 nautiske mil, kan kyststaten under visse vilkår ha rett til en ytre kontinentalsokkel.
Kyststatene kartlegger området
– Kyststatene plikter å måle opp og ta geologiske prøver i disse områdene for å kunne foreslå en ytre avgrensing, sier Gunnar Sander, stipendiat ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
Dette materialet gås gjennom av Kontinentalsokkelkommisjon (The Commission on the Limits of the Continental Shelf (CLCS)) i New York for å vurdere om forslaget samsvarer med vilkårene i havrettstraktaten. Kommisjonen gir sin tilråding tilbake til kyststaten, som deretter kan foreta den endelige avgrensingen. På den ytre kontinentalsokkelen har kyststaten rett til ressursene på og under havbunnen, men ikke i vannsøylen. Det betyr rett til mineraler, olje, gass, og organismer som lever på havbunnen, men ikke til fisken som svømmer over.
Forslag til yttergrenser
Nå har Norge, Russland og Danmark sendt inn sine forslag til avgrensing av deres ytre kontinentalsokkel til Kontinentalsokkelkommisjonen. Canada forventes å gjøre det samme i nærmeste framtid. USA har ikke ratifisert Havrettskonvensjonen, og sender ikke inn slike forslag til Kontinentalsokkelkommisjonen. Danmarks og Russlands forslag til avgrensing nord for henholdsvis Grønland og Sibir, overlapper hverandre delvis på Lomonosov-ryggen i den sentrale delen av Polhavet. Det er mulig at Canadas forslag til avgrensing også vil inkludere deler av det samme område.
Danmarks og Russlands forslag til avgrensing er foreløpig ikke behandlet av kommisjonen.
Se illustrasjon fra The Arctic Institute her.
Norges forslag er ferdig behandlet
Norge sendte inn sitt forslag til avgrensing i 2006. Dette gjaldt et område på 235 000 m2 i Smutthavet, Smutthullet og områder nord for Svalbard. Forslaget er behandlet av Kontinentalsokkelkommisjonen, som i 2009 ga sin anbefaling til sokkelens utstrekning.
– Anbefalingen viste at kommisjonen i all hovedsak var enig i Norges dokumentasjon, sier Kjell Kristian Egge, folkerettsrådgiver i Utenriksdepartementet.
På bakgrunn av anbefalingen fra kommisjonen skal kyststaten med endelig og bindende virkning fastsette kontinentalsokkelens utstrekning. Norge har foreløpig ikke fastsatt sokkelens utstrekning.
– Det skyldes at Norge avventer Kontinentalsokkelkommisjonens anbefalinger for Russland og Danmark. De kan få konsekvenser for Norge blant annet på grunn av behov for avgrensing av overlappende områder, forklarer Egge.
Endelig avgrensing avgjøres landene i mellom
Kontinentalsokkelkommisjonen beskjeftiger seg utelukkende med sokkelens yttergrense mot det internasjonale havbunnsområdet. Ved overlappende sokkel er det opp til statene selv å bli enige om en avtale for avgrensing i avtale eller gjennom internasjonal tvisteløsning.
– Det er ingen konflikt mellom Norge og andre stater om maritim avgrensning i Polhavet, sier Egge.
De fem kyststatene ved Polhavet bekreftet i Ilulissat-erklæringen i 2008 at de vil etterleve det gjeldende havrettslige rammeverket og at de vil avgjøre fremtidige overlappende sokkelområder på ordnet måte i tråd med folkeretten. I 2010 undertegnet Norge og Russland en avtale om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet.
Les mer på Regjeringen.no:
