Fiskeri har i århundrer vært en viktig del av inntektsgrunnlaget og kulturen langs kysten. Svært heldige naturgitte forhold, god forvaltning og dyktige næringsutøvere plasserer Norge som Europas største fiskeri- og havbruksnasjon.
Etter olje og gass, er sjømat (inkludert oppdrett) Norges nest største eksportnæring. Store havområder, en lang kyst og mange fjorder gjør at Norge har gode forutsetninger for å høste rikelig fra havet også framover.
Norske fiskebestander
Målsettingen for norsk fiskeriforvaltning er å opprettholde fiskebestandene og økosystemenes naturlige dynamikk for at fisket skal være bærekraftig. Råd om forvaltning av fiskebestandene fra internasjonale og norske havforskere er den viktigste basisinformasjonen for dette arbeidet. Dette innebærer forslag til fiskekvoter
De norske fiskebestandene er i dag i god forfatning. Det finnes likevel noen arter på rødlisten som er overbeskattet, for eksempel pigghå. Dessverre er det mangel på kunnskap om bestandsutviklingen for flere mindre viktige kommersielle arter.
Et bærekraftig fiske må sikre at alle artene i næringskjeden, også sjøfugl og sjøpattedyr som lever av de artene det fiskes på, får tilgang til det de trenger av mat.
Her kan du lese mer om fiskearter på Norsk rødliste.
2,3 millioner tonn
Historisk sett har høstingen fra norske havområder variert fra år til år. Ifølge tall fra Fiskeridirektoratet leverte norske båter 2,3 millioner tonn fisk og skalldyr i 2015. Dette er omtrent uendret fra 2014, og er et vanlig kvantum for Norge.
De senere årene har antall fartøy og fiskere sunket. Mengde fangst per fisker har derimot økt.
Havressurslova danner grunnpilaren for norsk fisker og forvaltning av de marine ressursene.
På Miljøstatus.no kan du blant annet se grafer over fisket mengde fisk etter art, og total fangstmengde og verdi fra fiskere siden 2001.
Internasjonalt samarbeid
Forvaltningen av norske fiskeressursene må ses både i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv fordi Norge bestemmer ikke alene over de norske villfiskbestandene. Norge deler over 90 % av bestandene med andre land, først og fremst Russland i nord og EU i Nordsjøen og Skagerrak.
Derfor må det hvert år forhandles om avtaler for deling av fiskebestander og kvoter. Norge har likevel full råderett over fisk og andre naturressurser i norsk økonomisk sone som ble opprettet i 1977.
Globalt overfiske
Fiskeridirektoratet påpekerat globalt er overfiske dessverre mer regelen enn unntaket, og i tillegg representerer utkast av fisk en stor ukjent faktor. Til sist er såkalt UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske) et stort problem over hele verden.
Norge deltar i regionale fiskerikommisjoner som arbeider for fordelingen av fiskeriressursene, forvaltning i internasjonalt farvann, og mot det som kalles UUU-fiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske).
I internasjonalt farvann i Nordøst-Atlanteren reguleres fisket av NEAFC – den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen. Andre eksempler på kommisjoner er NAFO – den nordvest-atlantiske fiskerikommisjonen, og CCAMLR – kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis.
Råd fra havforskere er viktige innspill til de internasjonale fiskeriforhandlingene.
Utviklingen av norsk fiskeriforvaltning
En fortsatt bærekraftig forvaltning av fiskebestandene er den viktigste oppgaven i tiden framover. Det er behov for å utvikle mer skånsomme fiskeredskaper og bunntrålere. Fiske med bunntrål påvirker havbunnen, særlig kan fastsittende organismer som koraller, svamp og sjøfjær bli ødelagt og knust når trålen slepes langs bunnen.
Det er ikke til å unngå at fiske- og fangstredskaper fanger andre arter enn de det fiskes på.
Gjennom påbud om selektive redskap og stenging av fiskefelt, kan en redusere fangsten av andre arter.
Prinsipper for fiskeriforvaltning
Fiskeridirektoratet peker på fem sentrale prinsipper for en bærekraftig norsk fiskeforvaltning:
- Forskning og pålitelig statistikk
- Marine beskyttede områder
- Selektive redskaper
- Utkastforbud
- God kontroll med fiskeriaktiviteten og omsetning av fisk
