Da Sovjetunionen skjøt opp satellitten Sputnik i 1957, snakket alle om den første kunstige månen. Den fløy først rundt i ring helt alene der oppe, og skjøv mennesket nærmere den virkelige månen. Rom- og satellittforskningen eksploderte i tiårene som fulgte.
Nyttig rom
– Grunnforskningen som ble gjort med sonderaketter ved FFI ga teknisk kunnskap til å gå i gang med et avansert satellittprosjekt. Tradisjonene i rakettforskning og satellittovervåking møttes på FFI – og slik kunne en satellitt bli til, sier Terje Wahl, avdelingsdirektør for Forskning og jordobservasjon ved Norsk Romsenter.
Skip fra oven
Flere år senere skulle Wahl og hans kolleger ved FFI, med satellittforsker Bjørn Narheim i spissen, jobbe med en nyhet i norsk romhistorie: En bitteliten satellitt som skulle overvåke havområdene via mottakere på skip langt der nede.
Mikrosatellitten
I 2005 ble AIS innført i skipstrafikken i Norge. Da fikk Bjørn Narheim ideen om en mikrosatellitt som kunne hjelpe til i dette nye overvåkingssystemet. Det var en rimelig, liten satellitt som overvåket skipstrafikken i de nordlige havområdene med stor nøyaktighet.
Terje Wahl hadde da begynt å jobbe ved Norsk Romsenter, som ville få til et eget, norsk satellittprosjekt. Romsenteret samlet flere satellittforskere, som presenterte sine ideer. Ut kom den innledende studien av AIS-satellitten.
Den ville gi 15 oppdateringer i døgnet når den passerte over Svalbard, der basestasjonen står, og 10 oppdateringer over fastlandet. Teknologien var billig, og hele prosjektet ville bare koste 28 millioner kroner over fem år. De døpte satellitten AISSat-1.
Forskerne samarbeidet med det kanadiske University of Toronto, som kunne bygge satellitten. AIS-mottakeren ble utviklet og produsert av Kongsberg Seatex etter FFIs spesifikasjoner.
11. juli 2010 ble den skutt opp i lav jordbane fra India.
Et hektisk liv
600 kilometer ute i rommet sirkler de fleste satellittene rundt jorda. Her suser AISSat-1 i polar bane sammen med gamle rakettdeler, døde satellitter og annet romsøppel – i en hastighet på 7,5 kilometer i sekundet.
Hittil har ikke satellitten hatt noen problemer å snakke om, men forskerne har fått varsel om kollisjonsfare noen ganger.
Observatør i rommet
Satellitter brukes i dag blant annet til jordobservasjon (vær- og spionsatellitter), nødpeiling, navigasjon (GPS), kringkasting, mobilnett og internett i øde områder, vitenskapelige målinger av vegetasjon, skydekke, tykkelse på is, ozonhull og mye mer.
AISSat-1 ga som forventet forskerne et godt overblikk over skip på havet. Den skal få en oppfølger, AISSat-2, som skal bli enda bedre og billigere. Prisen på satellitten vil nesten bli halvert sammenliknet med AISSat-1.
Drømmen om å se
Det vi kan pakke inn i en satellitt er utrolig avansert nå. Det er imidlertid svært kostbart å sende dem opp. Utviklingen av bæreraketter holder igjen romalderen, påpeker Terje Wahl.
I dag gir satellitter i bare grove stillbilder av jordoverflaten, men de kan bli mye bedre og enda mer detaljerte.
– Live video fra verdensrommet, der vi kan se hele verden, hele tiden – det er drømmen, sier Wahl.
