Noen norske eksempler på bruken av Arktis er: De tre fylkesmennene i Nord-Norge, Sametinget og fylkeskommunen i Nordland forvalter midler til utvikling av arktisk landbruk. Universitetet i Tromsø heter Norges arktiske universitet. I regjeringens nordområdepolitikk legges områdene nord for polarsirkelen til grunn. Men klimatisk er det kun deler av Øst-Finnmark som oppfyller kravet om å være del av Arktis.
De vanligste definisjonene på arktisk er i kategoriene klimatisk/botaniske, marine og politiske.
Arktisk landjord
Nordområdene på landjorda deles i tre: High Arctic (Høyarktis), Low Arctic (Lavarktis) og Sub-Arctic (Subarktis). Det er klima og vegetasjon som bestemmer inndelingen og avgrensingen av de tre arktiske landsonene.
Subarktis, som betyr sør for Arktis, er overgangssonen mellom tregrensa og sonen med sammenhengende nordlig (boreal) skog.
Tregrensa, det vil si til dit det kan vokse trær av minst 2-3 meters høyde, utgjør skillet mellom Subarktis og Lavarktis. Det finnes lokale variasjoner, men stort sett henger tregrensa sammen med 10-graders isotermen for snittemperatur i juli måned. Trær har vanskelig for å vokse og sette frø dersom snittemperaturen for varmeste måned (juli) er lavere enn +10 grader. Temperaturnormalen for 1960-1990 fastsetter dagens 10-graders isoterm. Ifølge denne normalen er Vardøs snittemperatur i juli + 9,2 grader. Tromsøs tilsvarende julitemperatur ligger på + 11,8 grader. Ut fra en klimatisk definisjon er Vardø del av Arktis, mens Tromsø ikke er det.
Illustrasjon: COAT (UiT)/CAFF (Arctic Council).
Det er ingen tilsvarende fast temperaturgrense mellom Høyarktis og Lavarktis. Her er det vegetasjonstypen som markerer grensa. I Lavarktis kan vedaktig vegetasjon som busker, vier og lyng vokse. I Høyarktisk blir klimaet for hardt for disse vekstene. Her vokser det kun blomsterplanter, gress, halvgress (starr), mose og lav, og vegetasjonsdekket er ofte usammenhengende.
De ulike artenes kuldetoleranse varierer mer for busker, vier og lyng enn for trær. Derfor følger ikke grensa mellom Høyarktisk og Lavarktis temperatur i samme grad som mellom Lavarktis og Subarktis. Andre faktorer, som beitetrykk fra dyr, ulik fuktighetsgrad og jordsmonn, gir også lokale variasjoner. Klimaendringer, som stigende temperatur, fører til at området som klimatisk sett defineres som Arktis, vil krympe i størrelse siden tregrensa kryper stadig lenger mot nord.
– Det er Arktisk råd, med sekretariat i Tromsø, som har fastsatt grensene for Arktis på landjorda, sier Rolf Anker Ims, professor i arktisk og marin biologi ved UiT – Norges arktiske universitet i Tromsø.
Arktisk hav
De marine grensene for Arktis er bokstavelig talt flytende. Ifølge Paul Wassmann, professor i arktisk marin biologi ved UiT – Norges arktiske universitet, kan det marine Arktis deles inn i tre hovedgrupper: Permanent is, Seasonal issone (der isen har vært), og Marginal issone (drivisen inkludert iskanten).
Det maritime arktis sin størrelse kan illustreres gjennom isens maksimale utbredelse. Ill.: UiT Norges arktiske universitet.
Permanent is finnes i områdene i Polhavet som ikke smelter ned i løpet av sommeren. Det vil si det området som fortsatt er dekket av is når isdekket når sitt minimumsnivå i september.
Den seasonale issonen er det åpne havområdet som var dekket av is under isens maksimalutbredelse i mai, men som smeltet ned i løpet av sommeren. Dette er næringsfattige områder. Smeltevannet fra isen skaper en lagdeling i overflatevannet. Det gir lite omrøring i vannmassene, slik at næringssalter fra havbunnen i liten grad kommer opp til overflaten.
Iskanten er stedet der isdekket møter åpent hav. Her er produktiviteten ofte høy når næringsrikt vann utsettes for sollys etter at isen smelter eller brekker opp.
Enkelt sagt betyr det at det marine Arktis er området som var dekket av is under isens maksimumsutbredelse i mai. Det området varierer fra år til år.
– Flere subarktiske havområder bør inkluderes i definisjonen av Arktis fordi havstrømmene inn til Polhavet har stor betydning for livet der. For dyreplankton nord for Svalbard «starter» Arktis allerede utenfor Lofoten, sier Wassmann.
90 prosent av vannstrømmen inn til Polhavet kommer via Barentshavet og områdene rundt Svalbard. En tilsvarende mengde kaldt arktisk vann strømmer ut gjennom den vestre delen av Framstredet mellom Grønland og Svalbard. Kun 10 prosent av innstrømmingen til Polhavet går gjennom Beringstredet.
Politisk Arktis
– Gitt statenes rolle i internasjonal politikk, er det naturlig å ta utgangspunkt i de arktiske landene når man skal definere Arktis politisk, forteller Gunnhild Eriksen i Utenriksdepartementets Nordområdeseksjon.
Arktisk råd er det viktigste forumet for internasjonalt samarbeid om arktiske spørsmål. Det består av de åtte statene med landområder nord for Polarsirkelen: Norge, Sverige, Danmark med Færøyene og Grønland, Island, Finland, Russland, USA og Canada. Arktisk råd er eneste forum på regjeringsnivå der de arktiske statene møtes for å samarbeide om utfordringene de står overfor. Arktisk råd ble formelt etablert i 1996 i Ottawa med formål om en bærekraftig utvikling innen miljø, sosiale forhold og økonomi.
Ved siden av medlemslandene har seks internasjonale urfolksorganisasjoner status som permanente deltakere i rådet. Flere ikke-arktiske stater, internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner har observasjonsstatus i Arktis råd.
En annen mulig politisk definisjon av Arktis er å ta utgangspunkt i Polhavet. «De arktiske fem» består av kyststatene rundt Polhavet: Norge, Danmark med Grønland, Russland, USA og Canada. Disse statene har økonomisk sone og kontinentalsokkel mot Polhavet i tråd med havretten. «De arktiske fem» er ikke institusjonalisert. Samarbeidet er bekreftet i Ilulissaterklæringen fra 2008.
– Et nyere eksempel er fra juli 2015. Da undertegnet Norge og de fire andre kyststatene rundt Polhavet en erklæring om forskning og tiltak mot uregulert fiske i internasjonal del av Polhavet. Erklæringen er et kollektivt uttrykk for at kyststatene tar sitt ansvar etter havretten også for fiskebestandene i Polhavet, sier Eriksen.
